Små bein mot stor topp

Luen er trukket godt ned over ørene. Vinden er så sterk at noen av barna har problemer å stå oppreist. Det regner kraftig. Rundt oss legger tåken seg lavere og lavere. Vi er langt fra folk. Er dette forsvarlig?

Vi er en god gjeng på 24 stykker, store og små, som i regi av Barnas Turlag Bergen går ut fra Aleksander Grieghytten i Bergsdalen. Vi er på vei mot Hamlagrøhornet, 1080 meter over havet. Barna har nettopp fått en innføring i kart og kompass. De har lært om sør, nord, øst og vest. Om breddegrader og lengdegrader og hvordan ta ut en kompasskurs. Nå er de klare. Sekken er pakket. Skoene er knyttet. Fra noen lokale jegere har vi hørt at det er rein i området. Kanskje vi er så heldige å få se dem på veien?

cropped-pc3a5-vei-oppover.jpg

Topptur
Turen vår opp til Hamlagrøhornet er nesten fem kilometer og rundt 500 meter stigning fra hytten. Bein til Sune på fire år løper som trommestikker på stien, der den svinger seg oppover rustbrun høstlyng. Men så er det stopp, for her er det fortsatt blåbær som henger og dingler. Blå munn. Turen går videre, opp langs Kvanngjelet, og helt til skikjelken på toppen av Krampane. Vi har gått i over to timer, og de fleste har nådd målet sitt. Men ikke alle.

– Er det noen som vil gå videre opp på toppen av Hamlagrøhornet, spør turleder Bengt. Han har over tretti års erfaring i Turlaget og liker seg godt på tur sammen med barn. Flere barnehender rekker hendene i været. De vil toppen. Der reinen beiter.

Jakten

En liten gjeng på åtte stykker fortsetter ferden. Oppover den bratte lien tar vinden seg opp. Det starter å regne. Vi kler på oss, strammer kragen.

– Kom, vi går bortover her, sier Bengt. Han svinger kraftig mot nord. Beina går fortere nå. Han har et jegers blikk. Små barneføtter følger etter så godt de kan.

– Hysj! De kan være rett bak toppen, hvisker Bengt.

Alle må være musestille. Vi smyger oss forsiktig opp på bakketoppen. Der ser vi dem! En flokk reinsdyr som beiter kun 100 meter fra oss. Dyrene oppdager oss og bryr seg ikke nevneverdig, men det gjør barna. For det er jo aller første gang de ser reinsdyr.

Featured image

Reinsdyr

På toppen av Hamlagrøhornet

Mens all oppmerksomheten er rettet mot reinen, merker ingen regnet. Eller vinden. Eller tåken som bare blir tettere og tettere. Men nå er det så kort vei til toppen, at alle vil fortsette. Luen dras enda lengre ned over øreflippene. Et lite tog av skostørrelser 34 marsjerer taktfast mot toppen. Små støvler trosser vind og regn, krysser bekker, runder småvann og til slutt står vi der. På toppen av Hamlagrøhornet! På en fin dag er det nydelig utsikt, men ikke i dag. Heldigvis har kaptein Sabeltann gjemt en skatt inne i varden. Sjokolade! Men vinden øker på og skodden blir tettere. Sune klarer ikke stå alene på de små, slitne beina sine. Han faller og starter å gråte.

– Nå må vi snu, komme oss ned igjen. Sune er sliten. Det begynner å bli tett tåke her også, sier jeg med en alvorlighet kun en pappa kan fremskaffe.

– Men skal vi ikke gå rett bort til kanten og se ned det bratte stupet, spør Bengt.

Sune hyler. Jeg kjenner uroen bre seg. En ubehagelig, snikende følelse av gradvis å miste kontrollen.

– Vi må snu. Sune har fått nok, mer enn nok. Jeg snur Sune med ryggen mot vinden og trøster meg med at i sekken har vi mat og sjokolade, varme klær, jervenduken Hunter og GPS. Det er ingen fare. Selv om vi kun hadde sett noen meter foran oss, ville vi klart å finne veien tilbake til hytten. Det ville bare tatt litt tid.

Retur

Vi tar på oss en ekstra genser i le for vinden og snur. Forbi alle småvannene, forbi de samme bekkene. Ja, til og med reinen får vi et gjensyn med. Og vips, litt lenger nede i bakken er alle sorger glemt. Sune og de andre barna hopper og danser seg nedover liene. Glemt er fresende vind, tåke og piskende regn.

– Se! En lemen! roper Sune.

– Og der er en til, svarer Malene. Latteren sitter løst der de kaster seg fra haug til haug og hopper i myrhullene som de finner på tilbakeveien til Aleksander Grieghytten.

Stolte røvere

Noen timer senere, og trygt inne i hytten, ser turleder Bengt på barna. Røde kinn.

– I dag har dere gått én mil. Skal si dere har vært flinke, skryter han.

– Jaaa, svarer de.

– Nå har dere vist for dere selv at dere tåler kraftig vind og regn. At det ikke er farlig, så lenge man tar sine forholdsregler, sier Bengt.

– Kan vi få se på bildene fra turen? spør Sune, idet han hiver innpå en sjokoladebit og ruller ullpleddet rundt beina. Stolte røvere samles rundt mobilen for å se bildene.

– Vil dere bli med i morgen også? spør Bengt.

Stillhet.

– Ja, men kan vi gå en litt kortere tur da? spør Sune forsiktig.

Bengt smiler.

– Klart det!

 

(Teksten stod på trykk i Barn i byen i november 2014) 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s