Det sludder sidelengs. Den sure vinden setter seg i kroppen. Kaldt. Vått. Grått. Jeg er med guttene på Ormhilleren i Øygarden, helt ute i havgapet. Teltet er ikke slått opp ennå. Jeg kjenner at jeg ikke er helt klar lenger for en teltovernatting. Jeg var det tidligere på dagen, men ikke nå. Motivasjonen mangler. Sofaen lokker. En god film. Peiskos. Alt annet enn denne gufse vinden. Kanskje vi bare skal dra hjem igjen?
– Er dere sikker på dere vil overnatte ute? spør jeg.
– Hva vil du, pappa? spør Bo (6) granskende.
– Ehh, jeg vet ikke helt hva jeg vil, svarer jeg nølende.
Men innerst inne vet jeg godt: Jeg vil hjem. Sofa lokker mer enn telt akkurat i kveld. Jeg føler meg liksom ikke helt i slaget. Tenker på hvordan jeg skal klare å få guttene med meg tilbake, men blir avbrutt av Sune (4).
– Men jeg vil sove i telt, pappa! roper han bestemt.
Hmm. Skal jeg virkelig gidde? Rigge telt. Lage mat. Fikse alt mulig. Det er jo kort vei til bilen. Vi kan være hjemme i varmen på under en time.
Sune ser på meg med store, åpne øyne.
Ok, tenker jeg, vi har tross alt kommet helt hit, så hvorfor ikke fullføre.
– Vel, da er saken avgjort. Det blir telt, gutter!
De jubler og finner frem fiskestenger og sluker. Det er umulig å ikke bli smittet av entusiasmen. Vi bestemmer oss for å prøve fiskelykken.
Nå skal vi klare å fange en diger torsk!
Sune fanget en Horngjel i sommer. Hva biter på i dag?
Selv får jeg ikke fiske særlig mye, for tiden går med til å løse floker, finne frem nye sluker og hjelpe til med å løsne slukene fra bunn og tang. Denne sluken klarer jeg heldigvis å redde.
En liten time senere, og tre sluker mindre, gir vi oss. Ingen fisk til middag i kveld. Jeg steker heller noen egg til kveldsmat og 18:30 kryper vi inn i soveposene. Stemningen er upåklagelig. Hvor guttene får energien fra aner jeg ikke. De er jo helt ville.
De burde tatt inngangspenger. Rene sirkuset.
Klokken 03:30 våkner Bo og jeg av at det blafrer kraftig i teltduken. Vinden har tatt seg opp og står rett inn i siden på teltet. Vi må ut og tisse, det er kaldt. Jeg sjekker bardunfestene en ekstra gang. Alt ok. Kjapt inn i teltet igjen, opp i soveposen.
Neste morgen ser vi det har kommet noen centimenter med snø. Vi gjør det enkelt og tar noen polarbrød inne i teltet. Så er det på med klærne og ut. Herlig! Solen titter frem! Jeg er glad Sune klarte å overtale meg til å bli. Dette er jo magisk.
På tide å prøve fiskelykken igjen.
Det gjelder å dra fort inn, for det er grunt.
Nytt kast, nye muligheter. Det gjelder å ikke gi opp.
For en fangst!
Etter fiskerunden pakker vi sammen. Guttene er med å ta ned teltet. Jeg syns det er på sin plass at de hjelper til med oppgavene som må gjøres. Så drar vi hjemover.
– Beklager jeg var litt treig i starten og ikke helt motivert til å sove ute, sier jeg til guttene.
– Den der bloggen din burde ikke hete Helst ute, smiler Bo.
– Hva burde den hete da? spør jeg.
– Helst inne! ler Bo.
– Ja, iallfall i går! svarer jeg.
Vi går tilbake til bilen etter det som til slutt ble en fin februarnatt ute.
Heldigvis er motivasjonsfall en forbigående tilstand.
