Jeg pakker sekken og gleder meg til en rolig og avslappende skitur med min eldste sønn Bo (6). Noe av det som er fint å gå på tur er jo nettopp stillheten og roen, ikke sant? Bare kjenne skuldrene senke seg, få sjelelig hvilepuls og være i ett med naturen. Ahh, dette blir en bra tur, tenker jeg. Virkelig bra. Kun oss og naturen.

Men så.

– Hvem liker du best av Real Madrid og Barcelona? spør Bo ivrig mens vi labber oppover første bakke.

– Vet ikke helt, jeg tror det må være…

– Jeg liker Barca best! Messi er kul! roper Bo inn i øret mitt, selv om han kun er en meter unna. En ravn flykter. Den ble sikkert skremt.

Her har jeg rykket litt i fra, for jeg pepres jo av spørsmål. Haha, skulle tro jeg var med på NM i quiz.

– Hva er meningen med livet? Hvorfor må jeg gå på piano, pappa? Hvem var Einstein? Hvorfor kriger folk? Hva gjør tarmene egentlig? Hva er IS? Kan jeg spille Ipad i kveld? Hva er Tora? Hvorfor har vi bare gjennomsiktige glass på kjøkkenet vårt?

Bo har klart å ta meg igjen. Her lader han opp før en ny runde med alt av tenkelige og utenkelige spørsmål.

Slik går turen. 1000 spørsmål. Så mye for drømmen om ro og stillhet. Komme nærmere naturens evighet med et barn i turfølget? Haha, in your dreams. La tankene bare sveve avsted? For en vits! Nei du, et barn har enorme mengder spørsmål som straks må besvares. Og her er det verste: Jeg kan jo ikke svaret på halvparten av spørsmålene engang!

Mødalen i sikte.

Godt å ha jervenduken å krype inn i.

– Du, pappa?

– Ja?

– Hva er Dukkha?

Stillhet. Dukkha? Har de begynt å lære om slikt på skolen allerede? Har ikke Dukkha et eller annet med religion å gjøre? Jeg tar opp telefonen. Intet nett. Det var som søren…

Jeg må le. Neste gang går vi en tur der det er 4G-dekning!