Det mislykkede toppturbildet

Det er en nydelig morgen. En slik morgen som byr frem en dag du ikke kan la gå fra deg. Den må nytes til det fulle.

Utsikt fra hyttevinduet om morgenen. Ikke ti ville hester klarer å holde meg inne etter klokken ti på en slik dag.

Utsikt fra hyttevinduet om morgenen. Ikke ti ville hester klarer å holde meg inne etter klokken ti en slik dag.

Bo (6), Sune (4) og jeg pakker sekken og går på tur. Målet er Såta på 802 moh. For små barnebein er det en ganske lang tur.

Siste bakken opp til Såta er den verste. Lang og seig for små røvere.

Siste bakken opp til Såta, også kalt Sukkertoppen, er den verste. Lang, bratt og seig for små røvere.

Etter noen timers gange, en del kjeks, to pauser, rundt fire sanger og litt kakaosøl fra en lekk termos klarer vi å komme oss opp! Både guttene og jeg er stolte over denne bragden. Dette må selvsagt foreviges med et ekte toppturbilde!

Men så enkelt er det ikke….

– Kom hit da! La tante ta et fint bilde av oss her på toppen, sier jeg til guttene.

De kommer litt motvillig bort til meg.

– Dette blir bra. Smil! Se inn i kamera, gutter.

Men Sune vil heller jeg skal ordne bindingen hans.

Det er visst noe galt med bindingen til Sune, men for meg ser alt greit ut.

Det er visst noe galt med bindingen til Sune, men for meg ser alt greit ut.

– Pappaaa, sier han. – Du må ordne bak.

– Kan det ikke vente litt? La nå tante bare ta dette bilde da, svarer jeg skarpt.

– Nei, pappa! Bindingen er feil! svarer Sune.

Bo begynner å bli utålmodig. Jeg prøver å finne ut hva som er galt med bindingen, uten å lykkes. Den ser helt fin ut. Barn altså.

– Kom igjen nå! Se i kamera. Kan vi ikke bare ta dette bildet da! Vi er jo på Såta, for svingende! knurrer jeg.

Hvorfor kan ikke den der bindingene bare vente litt til vi har fått tatt det forbaska bildet?

Hvorfor kan ikke den der bindingene bare vente litt til vi har fått tatt det forbaska bildet?

Jeg begynner å bli rimelig oppgitt. Hvorfor skulle noe så enkelt bli så vanskelig?

– Jeg vil ikke! svarer Sune.

Bo ser oppgitt på meg. Han legger seg ned på bakken.

– Jeg vil hjem igjen til hytten, sier han.

– Jeg også! svarer Sune.

Gutta har fått nok. Nå vil de hjem.

Gutta har fått nok. Nå vil de hjem.

De begynner på returen. Jeg står alene igjen.

Med et går det opp for meg at hele den dyrebare pausen vår på toppen av Såta gikk med å prøve å ta det hersens toppturbildet. Jeg blir irritert på meg selv. Hvorfor kunne jeg ikke bare droppe det bildet og heller kost meg sammen med guttene? Det er jo en fantastisk dag og nydelig utsikt. Jeg kunne fortalt om alt hva vi ser foran oss og om min første gang på Såta da jeg var fem år gammel.

Jeg kunne gitt de en god seiersklem.

Men neida. Jeg brukte all tiden på å prøve å ta det forbaska bildet.

Og nå er det for sent. Guttene er på vei nedover.

Hmm. Aldri mer toppturbilde!

Tror jeg.

Jeg gir opp.

Jeg gir opp.

Les også 10 tips for en mislykket skitur.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s