Å gå på tur med barn. Det handler om de små, store øyeblikkene. Øyeblikkene som dukker opp underveis, som ikke kan planlegges. Øyeblikkene som brenner seg fast som gode, varige minner. Små glimt av lykke. Som setter spor. Lykkespor.
Et par smilende øyne. Et par ivrige bein bortetter stien. Den morsomme kommentaren, eller det kjærlige blikket mellom to søsken.
Det er øyeblikk verd sin vekt i gull.
Her er noen slike øyeblikk fra sist tur som gikk fra Hodnaberg i Bergsdalen til Kiellandbu:
Øyeblikket jeg snur meg og ser et par smilende øyne.
Øyeblikket vi stopper ved et vann og plutselig handler praten om symmetri.
Øyeblikket hvor du kjenner kaldt vann renne ned i magen.
Øyeblikket vi speiler oss fra en hengebro.
Øyeblikket vi er i flytsonen i en ur.
Øyeblikket vi hiver innpå popcorn 900 meter over havet.
Øyeblikket jeg betrakter vilter barnelek på avstand.
Øyeblikket jeg innser at eldstemann trolig er bedre å klatre enn meg selv.
Øyeblikket vi finner den perfekte teltplassen.
Øyeblikket guttene spurter bortover eggen, og jeg er redd for at de skal falle.
Øyeblikket vi titter ut av teltet om morgenen.
Det er slike øyeblikk som får meg ut på tur igjen med barna.
Og neste gang venter nok helt andre øyeblikk.
Jeg gleder meg!
