Kom igjen, skynd dere, da!

Illustratør: Tine Erika Fuglseth

Å komme seg ut om morgenen med fire barn fra 1 til 8 år innen klokken 07.45, er som å bestige Mount Everest.

Klokken er 06.15. Minstemann klasker til meg i ansiktet i sengen. En annen bæsjer på do. To røvere slåss i stuen.
– Kan vi prøve å ha en rolig og fin start på dagen for en gangs skyld? spør jeg og smiler optimistisk. De ser på meg med spørrende øyne. Så slåss de videre. Jeg går på badet.
– Jeg er ferdig! Kan du tørke meg?
– Hold opp med den kranglingen, da! roper jeg fra baderommet.

Det blir stille. I to sekunder, så setter minstemann i et hyl fra soverommet. Jeg finner en smokk på skittent gulv under vasken. Å koke den er uaktuelt. Kan han aldri være litt stille?
– Hvor er Ipaden? spør eldstemann.

– Glem det, svarer jeg kjapt. – Skjermtid i kveld, ikke nå. Det vet du godt.

 
Jeg bytter bleier og tar sjansen på en kort dusj. Mens det varme vannet renner deilig nedover ryggen, tenker jeg på tur, frihet, å være alene på en hytte langt til fjells. Kun meg og stillheten. Jeg tenker på å nyte en hotellfrokost i London, uten barn. Om å gå på museum, uten barn. Se en film uten å bli forstyrret. Ja, om bare å lese en artikkel i et interessant magasin. Men nei, det er så fjernt, så fjernt. Sjamponerer håret. Plutselig! Neiii! Der kaster minstemann fjernkontrollen rett opp i do! Ut av dusjen.
– Pappa, hent klærne mine, mases det fra siden.

Shit, tenker jeg. Fisker fjernkontrollen rutinert opp av doskålen, kaster den i badekaret. Får vaske den senere.
– La jeg ikke frem klærne til deg i går?
– Jeg finner de ikke.

Jippi. Jeg kjemper meg forbi skitne bleier, støv, skitt, tomme doruller, et overfylt stellebord og to åpne tannpastatuber med et vått kaptein Sabeltann håndkle rundt livet.

 
Jeg må ha kaffe, tenker jeg. Klokken er 06.43. Ut på kjøkkenet. Smøre fire matpakker. Jeg burde sikkert laget noe fancy, men har ikke tid. Brød med ost får holde, men stapper oppi en gulrot.
– Kan jeg få melk?
– Hent den selv, du er åtte år.

 
Tom for kaffe. Heldigvis har jeg mer i sportsboden. Kjenner jeg har vonde knær idet jeg går nedover trappen. Snart 40 år. Begynner jeg å bli gammel? Går det bare nedover fra nå av? Hvordan skal jeg feire 40-årsdagen min? Skal jeg krysse Grønland? Tankene stoppes av et brak fra stuen! Hva skjer? Minstemann hyler. Han har klemstret pekefingeren i skuffen. Jeg løper for å hente ham.
– Stakkars deg, lille røver …

Kysser ham, klemmer den lille kroppen inntil meg. Det kjennes godt. Andremann går fortsatt rundt i trusen.
– Hvor er de forbaska klærne dine da? knurrer jeg.
– Vet ikke.

Der ligger de på sofaen. Akkurat hvor jeg la de i går.
– Har du ikke øyne?!
 

Jeg får aldri fred, aldri ro. Har lyst å ta på radioen, høre på nyheter, men vet det ikke nytter. Har prøvd det før. Det er for mye bråk her. Kanskje jeg kan kjøpe støydempende puter og feste i tak og vegger? Jeg kjenner en som kjenner en som har peiling på sånn støydemping. Jeg burde sikkert ringe ham.

Klokken er 07.09. Samboeren min har for lengst satt seg i bilen, på vei til jobb. Heldiggrisen.

Jeg sjonglerer med tallerkener, glass, mat og mellomleggspapir. Finner et sølvkre i gangen. Knerter det med en sko.
– Kan vi spille Pokemon?
– Kan du heller hente brunosten til meg?
– Please?
– Dere vet det ikke er skjermtid før klokken halv seks i dag, sier jeg for femte gang.

Jeg hiver i meg kaffe nr. 2. Hjelper eldstemann med matematikken. Klokken er 07.23. Vi begynner å få alvorlig dårlig tid. Fire sett med barnetenner pusses. Det trøstes, det motiveres, det kjeftes, det ropes. Så raser vi ned i gangen. På med ytterklær, refleksvest, oppi med skolebøker i ranselen og melding til læreren om at eldstemann ikke skal på SFO. Har vi husket gymbagen? Klokken 07.45 løper de eldste til bussen. Vi andre er i bilen. Utrolig nok.

På vei til barnehagen surrer tankene. Var det slik det skulle bli? Et eneste helsikes kav? Et hamsterhjul? Løpe, løpe, løpe. Kommer jeg noen gang frem? Hvorfor fortalte ingen meg at det var så stress? Vil jeg noen gang ha en rolig morgen hjemme? Kanskje om 20 år?

Fremme ved barnehagen. Levering av barn, smil, ha en god dag. Jeg er på vei ut døren. På vei mot jobb, på vei mot frihet.
– Pappa?

Jeg snur meg i døråpningen. Forbereder meg på enten å trøste eller motivere.
– Ja?
– Jeg er like glad i deg som helt til månen og tilbake!

Så får jeg verdens beste klem.

Månen er langt vekke, tenker jeg. Mye lengre enn Mount Everest. Jeg kjenner en varm, god følelse bre seg i hele kroppen. Plutselig virker ikke morgenen å ha vært så gale likevel. Jeg gleder meg til å være med barna mine igjen! Til å lage middag og høre hvordan dagen deres har vært. Leke, prate og være sammen. Men akkurat nå må jeg på jobb.

Ingen barn.

Kun jobb og mail.

Det blir herlig!

 

Denne teksten stod på trykk i Barn i byen, vår 2017.

 

 

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s