Hjelp, pappa-genet har våknet!

Denne teksten ble publisert i Barn i byen, november 2015.

Jeg er nettopp blitt pappa, men det eneste jeg klarer å tenke på er å fiske. Jeg burde sikkert sittet hjemme i sofaen og dullet med min nyfødte sønn, men etter fem minutter med kos må jeg ut. Ut i naturen og fange noe. Jeg trenger skitt og gørr under neglene – nå!

Når urinstinktene overtar

Det er en tidlig søndag morgen og jeg hører Line, min høygravide samboer, puste tungt. Hun vagger hvileløst rundt i stuen. Puster. Stopper opp. Holder seg på ryggen. Dette kan kun bety én ting: fødsel i dag! Egentlig burde jeg derfor pakket ferdig babybagen, montert sprinkelseng, og lagt frem amme-BH og Pampers-bleier i størrelse 1, men det er ikke min plan.

– Du, Line?

– Ja.

– Jeg må ut og fiske!

Drar opp

Jeg burde nok vært hjemme og passet på min høygravide samboer. Istedenfor er jeg ute på sjøen og fisker etter krabber.

Jeg drar ut med båten med mine tre barn, Bo (7), Sune (5) og Lyder (3). Vi trekker tre teiner og fisker 18 makrell og en lyr. Jeg sløyer lyren. Innvoller flyr over båtripen. Måkeskrik. Kamp om tilværelsen. Saltvann på hendene. Det føles herlig å være skitten og fange mat!

Fødsel

Tilbake fra fisketuren ser jeg Line er rød i kinnene. Riene er blitt sterkere og kommer oftere. Klokken 15 drar vi til Kvinneklinikken. Fire timer og 10 minutter senere er vesle Willem kommet til verden! En fantastisk herlig, liten røver, som i likhet med sin far tydeligvis har urinstinktene i behold. Både han og jeg har nå samme fokus: Skaffe mat. Han til seg selv, jeg til familien.

Holder krabbe

Jepp! Fangst!!! Dagen er reddet!

Jeg kjenner ikke igjen meg selv

Jeg vet mye om hva som skjer med kvinner i barseltid. De blir følsomme og emosjonelle. Selv den minste kommentar kan frembringe tårer og hulking. Dette er normalt og beskrevet side opp og side ned i all slags litteratur. Men hva som kan skje med oss menn i barseltid er ikke like mye utforsket. Men det skjer noe, det er helt sikkert. Pappa-genet våkner!

Vi er opprinnelig et fangstfolk

Jeg har alt jeg trenger av fiskeutstyr, men kjøper likevel ny hummerteine, ny krabbeteine, et dusin fiskesluker, ny fiskestang til meg, fiskestang til Bo, vannkikkert, gummimakk og egen røykeovn. Det koster meg over 4000 kroner. I løpet av mine to uker i fødselspermisjon tar jeg barna mine med på fisketurer nesten hver dag.

Sune får fisk

Sune drar opp en makrell ved kaien mens jeg ordner til med båten.

Hva skjer?

Er jeg blitt fiskegal, eller er dette bare en normal reaksjon på å bli pappa? Dette må jeg finne mer ut av. Jeg ringer jordmoren vi har gått til i svangerskapsperioden. Hun heter Ingrid Brita Lid Nordø og jobber på Sandsli helsestasjon og Volvat medisinske senter.

– Hei Ingrid, hvorfor har jeg fått et slikt voldsomt behov for å fiske og fange krabber?

– Hahaha, ja, si det.. Jeg tror det er noe grunnleggende som kommer frem i oss når vi får barn. Opprinnelig var det jo mannen som fanget mat til flokken sin. .. Vi lever i 2015, men urinstinktene popper opp i oss uansett.

– Så jeg er normal?

– Jeg tror du er helt klinkende normal. En overivrighet er helt normalt og det er jo bra du tar barna med på fisketurene. Da bygger dere sterke relasjoner og de får også bidra med å skaffe mat. Du tar vare på flokken din.

– Hva skjer i kroppen til fedre i barsel egentlig?

– Vi vet at berøring og nærhet, f.eks. mellom et nyfødt barn og far, fører til økt utskillelse av hormonet Oxytocin. Dette hormonet reduserer angst og stress. Det kalles kjærlighetshormonet.

– Så da bør jeg bare bli hjemme og kaste fiskestangen på havet?

– Nei nei, så lenge fiskingen ikke går utover din tilstedeværelse for resten av familien, så kjør på! Men ikke flykt fra huset. Din samboer og den lille babyen trenger deg jo også. Det er viktig å være tilstede hjemme for den nybakte moren som har hormonelle endringer i to måneder etter fødsel. Hun trenger å bli sett og forstått.

– Supert! Det skal jeg. Lover. Takk for praten.

Jeg legger på. Klart, det hadde vært enklere å handle på matbutikken, men det er ikke det samme. Matbutikken dekker ikke urinstinktet som har våknet: Å være nær naturen og gjøre primitive ting. Røyke sin egen makrell, hogge ved, sløye fisk, koke krabbe, sette sniksnøre. Disse primitive oppgavene som er blitt løst av fedre i nærmere 200 000 år før meg. Det ligger i blodet. Det ligger i genene mine. Jeg kaller det pappa-gener.

Hiver teine uti

Så er det bare å sette teinen uti igjen! Mer krabbe må skaffes!

Jeg skal bli myk og øm

Line rister på hodet av meg. Hun ler og smiler omtenksomt. Så ser hun ned på vårt nyfødte barn, bysser det, ammer det. Hun ser så harmonisk ut. Ok, nå skal jeg også prøve! Nå skal jeg virkelig skjerpe meg! Jeg skal bysse, kose, klemme og pokker med lage en haug med vafler i samme slengen! Det blir andre boller! Jeg skal være myk, øm, rolig og i harmoni. Jepp, det er planen.

Men så.

– Pappa?

Det er Bo som roper fra sportsboden. Jeg vegrer meg for å svare, for nå har jeg nesten funnet roen her med lillemann.

– Ja, hva er det?

– Skal vi ikke på fisketur snart?

Bo ser på meg med ivrige øyne. Han har fiskevesken i hånden.

Jeg ser ned på lille, nyfødte Willem. Han sover. Kanskje jeg kan ta meg en liten fisketur likevel? Bare sette et par teiner? Hive opp et par makrell? Det går jo kjapt det. Og babyen sover jo…

– Jeg kommer!

Det blir nok nytrukket fisk til middag i dag også! Men etter det skal jeg skjerpe meg altså!

Tror jeg.

Krabber i hendene

Ahh! Herlig å være ute på sjøen og fange mat til familien!

 

 

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s