Mitt hemmelige sted

Har du et hemmelig sted? Et hjertested? Et sted du kan gå til for bare å være og samle krefter? Der du kan slappe av, tenke, planlegge eller filosofere?

Jeg har også et slikt sted. Det ligger inni en skog, ved en elv. Jeg har kjent dette stedet hele mitt liv. Da jeg var liten tok min mor meg hit. Som mange mødre av 50-tallet var hun i flere år hjemmeværende med barna sine, og det var hit hun tok oss, nesten daglig, da hun gikk på tur. Skogen vi gikk igjennom kalte vi Eventyrskogen med sine høyde, gamle furutrær og mosegrodd skogsbunn. Så gjennom tettere vidjekratt, spredte bjørketrær og til slutt åpnet skogen seg og vi kom frem til kulpen.

For å komme helt frem måtte vi hoppe over en liten bekk. Vi tok sats fra en stor stein. Det var alltid spennende. Jeg klarte det såvidt. Om vinteren var det is i bekken. Om våren rumpetroll. Dette hemmelige stedet vårt besøkte vi flere ganger i uken, og vi fulgte det gjennom årstidene. Kulpen ble en del av oss.

Så ble jeg ungdom, hunden døde, og kulpen ble mindre besøkt. Jeg flyttet ut, reiste, studerte, og min hemmelige barndomskulp ble nesten glemt. Inntil den dagen jeg selv skulle bli far. Da bestemte meg for å dra tilbake dit. Det var da gått rundt 15 år siden sist jeg var der.

Skogen var nedhogd. Mange av de store, fine trærne var borte. Det var kommet en traktorvei der det før kun gikk en sti. Jeg gikk innover i skogen og var spent på å besøke kulpen etter alle disse årene. Var den forandret? Var jeg forandret? Jeg gikk etter hukommelsen. Var det denne veien, tro? Jo, det var det. Jeg fant frem og der var kulpen! Selv om mye av skogen rundt var forandret var kulpen nøyaktig den samme. Like flott og magisk som den gang jeg var liten.

Det var godt å komme tilbake. Det var som om å besøke en gammel del av meg selv. Jeg såg hvordan jeg kastet steiner som liten, trente på å svømme i elvestrømmen og kastet pinner til hunden vår.

Det er så vakkert der. Elven renner, sakte og sjenert om sommeren, brysk og brautende om vinteren, slik den har gjort i tusener av år. Nå er dette et av mine kjæreste steder. Jeg tar gjerne med barna mine hit. De vet at jeg var her mye da jeg var liten. Jeg fikk dette stedet av min mor, og nå er det som om jeg gir det videre til de. De velger selv om de vil ta i mot stedet, eller ikke.

Valget er deres.

One thought on “Mitt hemmelige sted

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s